Norseman 2025

En saga om timing, en billig sykkel og en nordlending i buss.

Det ser ut til å ha blitt min greie å presse absolutt hver eneste dråpe av drama ut av Norseman. Selv da alt håp var like slukket som en våt fyrstikk på toppen av Gaustatoppen , klarte jeg på et eller annet vis å karre til meg den svarte trøya. Dette ble en leksjon i kunsten å nekte å gi seg.

Oppladningen? Perfekt.

Som tatt ut av en treningsreklame. Gode økter, problemfri reise, livet smilte. Jeg var en vandrende plakat for "harmoni og overskudd".

Men harmonien fikk seg en brutal trøkk i det jeg hoppet av ferga. Det viste seg at jeg hadde helt ferdig feilberegnet avstanden til startstreken. Da hornet brølte for start, var jeg fortsatt på en ufrivillig sightseeingtur i fjorden. Starten min ble en kaotisk blanding av panikk og hyperventilering. Å finne den zen-lignende rytmen man trenger for å svømme 4,5 kilometer føltes like sannsynlig som å finne en hval i Glomma. Men til slutt, etter en evighet i mørket, fant en slags ro meg, og kursen ble satt mot land.

I skiftesonen sto Christoffer klar som en reddende engel, pakket meg inn og sendte meg avgårde på sykkelen, varm og relativt fornøyd.

Og for en start på sykkeletappen! Med lette bein og en kropp som føltes som en fjær, danset jeg opp bakkene og plukket konkurrenter som lavthengende frukt. Men gleden var kortvarig. Brått og brutalt traff jeg en vegg laget av ren og skjær utmattelse. De neste timene ble en lang og pinefull samtale med min indre filosof, som tydeligvis bor i lårmusklene, om hvorfor i alle dager jeg utsatte meg selv for dette.

Hadde det ikke vært for mitt fantastiske støtteapparat, Camilla og Christoffer, hadde jeg sjekket inn på første og beste hotell på Geilo. De dukket opp som Fata Morgana i ørkenen, alltid med nye fristelser når ernæringsplanen smakte som papp. De var en levende buffet av smil, heiarop og flytende kalorier. Uten dem hadde turen endt der.

Vel fremme i Austbygde var jeg så inderlig ferdig med sykkelen min at jeg ville ha solgt den til førstemann for en slikk og ingenting. "Pent brukt karbonsykkel, kun brukt én gang til å knuse eierens sjel, selges latterlig billig!" Du hadde fått den, uansett bud.

Å presse de hovne pølsene jeg kalte bein ned i løpeskoene var en kamp, men hjernen min overtalte kroppen: "Hør her, kompis. Dette er din gren. Nå starter festen!" De første 25 flate kilometerne var det bare én ting å gjøre: Gi gass som om jeg hadde stjålet både bilen og strømmen. For Zombie Hill er uansett en gå-konkurranse. Endelig begynte jeg å sanke rygger igjen, med Camilla og Christoffer som heiende og smilende bensinstasjoner i hver sving.

På vei opp Zombie Hill var sjansen for svart trøye lik null. Der møtte jeg en sprøyte gal amerikaner, komplett med sykehusbånd fra et hjerteinfarkt tidligere i uka, som serverte den ene ville historien etter den andre.

Så kom kontrabeskjeden: Fjellet stenger! Reglene endres! Alle som når Stavsro før cut-offen får den hellige, svarte trøya. Håpet, som var helt dødt, fikk en svak puls. Men det innebar å løpe den siste biten. Etter 14 timer med lidelse, skulle jeg liksom finne et hemmelig energilager? Christoffer klarte å tenne en gnist, og jeg prøvde. Jeg løp.

Og det funket! Beina svarte, ingen kramper. Håpet var tilbake! Da jeg i tillegg fikk øye på en heiagjeng av søster, niese og kjæreste som hadde kommet for å møte meg, var det ingen vei tilbake. Jeg måtte klare det. I et anfall av overmot løp jeg fra supporten min. Jeg hadde kontroll på tiden, dette kom til å gå med god margin! Helt til det slo meg: Reglementet. Sekk og support må være med til målstreken, selv den nye. Skulle en teknikalitet ødelegge alt?

Men så slår urkraften fra nord inn. Camilla , en nordlending av den snarrådige sorten, kaster seg på første og beste buss og praktisk talt pisker sjåføren oppover fjellsiden. Mindre enn ett minutt etter at jeg når målet, står hun der, pesende, med sekken i hånda. Svart trøye bekreftet.

Sjarmøretappen ned igjen ble en kald og våt affære i pøsregn, men med det bredeste gliset du kan tenke deg.

Takknemlig, trøtt, sliten og sulten.

Skal jeg tilbake? Jeg skal ikke love noe. Men det er en viss fare for at jeg kjøper et lodd til høsten igjen. (Oppdatert 24.september, jeg sitter først i køen for nytt lodd til trekningen, jeg er klar.)